Naa slikker vi den siste rest av solen, foer vi vender snuta tilbake til vinterkalde Norge. Vi har hatt tre fantastiske uker her paa Zanzibar og foer det to opplevelsesrike maaneder i Addis og Etiopia. Zanzibar har vaert sol, varme, stroembrudd (litt for mange), apekatter, svomming med delfiner, kunst, boogame, snorkling, oel, tunfisk, hummer, blekksprut osv osv.
Men i morgen flyer vi tilbake til Addis hvor vi har 24 timer til aa ta avskjed med byen, fredag kveld sitter vi paa flyet til Oslo og grue?gleder oss alle sammen til aa endelig komme tilbake til vaare kjaere!
De siste tre ukene av Afrikaoppholdet tilbringer vi paa Zanzibar. Her er det fantastisk! Og det er virkelig forstaaelig at man kaller strendene her for de vakreste i verden. I gaar var vi ute paa en "oede oy" - laa paa en kritthvit sandstrand, badet i det turkisblaa havet og koste oss glogg i hjel. I ettermiddag reiser vi til Jamibania hvor vi skal bo i et hus paa stranda!
Naa er vi ferdig i praksis. I dag hadde vi siste dagen og vi brukte den paa aa besoke Fistula hospital. Sinnsykt spennende! Ellers har mamma, pappa og Jonas vaert paa besok og dratt igjen. Vi hadde en fantastisk uke, spesielt var det stas i Nazeret og Sodore hvor vi fikk naerkontakt med aper og badet i varme kilder. Fantastisk!
Om ti dager reiser vi til Zanzibar, og frem til da skal vi jobbe med prosjekt i forebyggende helsearbeid. Vi skal skrive om infeksjonsforebygging hos brannskadde paa Yekatit hospital. Blir bra aa se en helt annen del av helsevesenet i Addis.
Etter aatte uker har vi det fortsatt bra, men etter aa ha sett julepynten paa et av hotellene i byen saa merker jeg at det skal bli godt aa komme hjem. Til Jonas og til mammas ribbesvor. Men aller foerst skal vi ha tre late uker paa stranda.
Visste dere at kaffen kommer fra Etiopia? Fra et sted som naturlig nok heter Koffee. Kanskje er det derfor Etioperne er saa glad i kaffe at de lager en hel seremoni ut av det. Uansett saa er det veldig stas med kaffeseremoni og kaffen er fryktelig god! Vi deltok igjen paa denne festligheten paa Amanuel, denne gangen var det i den store kantina med omtrent 100 pasienter. Der var det en god blanding av personligheter kan man trygt si. Det er egentlig litt sprott aa sitte der og ta inn over seg alt det som foregaar. I det ene hjornet samles de med mest energi for aa danse, ta flikkflakk paa murgulvet (uten aa lykkes) og synge i mikrofonen. (De med kjennskap til psykiatrien kan jo kanskje gjette seg til diagnosen..). Vi faar selvfolgelig mye oppmerksomhet da vi er seks hvite jenter. Saa de som ikke danser kommer bort til oss for aa prate. En kom for aa jage oss ut, fordi det var fare paa ferde og vi maatte komme oss ut til det ventende flyet saa fort som mulig. Ogsaa plutselig fikk jeg et brodstykke kastet i panna. Slikt skjer!
Etter nesten fem uker fant vi ut at det var paa tide aa teste utelivet i Addis. Og naa angrer vi selvfolgelig paa at vi ikke har gjort det tidligere. For her er det liv! Vi fikk en telefon fra Dr. Johannes, en lege vi moette i Jimma. Han var i Addis og ville moete oss. Saa vi avtalte aa moetes paa Harlem Jazz. Der var det livemusikk og mye dans. Stemningen var paa topp, stedet var stappa og vi nyter fortsatt livet i Addis!!
Praksis på Amanuel er til tider veldig spennende og utfordrende. Her om dagen tok jeg min første ?history?. Det vil si at jeg snakket med en pasient (som var god i engelsk) om hans sykdomshistorie for å få litt innsikt, og for å komme med forslag til diagnose.
Da kom det frem at pasienten tidligere hadde vært innlagt fordi han hadde stukket ned en jente, og at han fortsatt hadde et ønske om å drepe noen. Spesielt når han stod med et barberblad i hendene var trangen til å ?slaughter someone? sterk. Hva skal man si til noe sånt? Jeg er ikke dømmende, vet jo at tankene springer ut fra hans sykdom, men jeg må innrømme at jeg ser meg litt ekstra godt over skulderen når jeg går rundt på den store plassen sammen med alle pasientene.
En annen pasient var i går dypt ulykkelig, han stod og gråt når vi kom til avdelingen. Han ropte og skrek til foreldrene sine, og vi fikk høre at han ønsket å dra hjem. Han hadde diagnosen manisk depressiv. Inne hos legen fikk han beskjed om at han kunne dra hjem hvis han tok medisinene sine, det ville han ikke gjøre. Etter dette ble han veldig aggressiv, faren hans svarte med å slå han tre fire ganger i ansiktet med knyttneven. Etter hvert kom vaktene og fikk lagt ham ned på bakken. Med tvang fikk han beroligende intramuskulært. På dette tidspunktet var det vel omtrent femti tilskuere, både pasienter, pårørende og ansatte. Deretter bar de ham inn på sengen og satte på ham kjettinger på hender og føtter. Hele denne episoden tok veldig lang tid og det var mye aggresjon, vold og tvang inne i bildet. Både Lise og jeg stod og kjempet for å holde gråten tilbake. Frustrasjonen i hele situasjonen var stor. Mye kunne sikkert vært gjort annerledes, men på grunn av de begrensede ressursene (som vi stadig får sett konsekvensen av) er det ikke godt å vite hva man skal gjøre.
Ellers begynner jeg å bli vant til å bo her. Vi har blitt vant til å spise med hendene, vant til at internett er ustabilt, vant til at ting tar tid, at folk vi ikke kjenner kommer og går som de vil i huset ?vårt? og ikke minst vant til at strøm er en stor luksus. Strømmen går i gjennomsnitt tre-fire ganger i uken, og da er det ikke bare å skifte sikring så er den på plass igjen. Noen ganger kommer den etter en time eller tre, andre ganger etter et halvt døgn. Heldigvis har den foreløpig kommet tilbake igjen etter ikke alt for lang tid. Men livet er godt og jeg gleder meg til besøk i november!
Praksis i Addis er spennende! Og litt av en taalmodighetsprove! I gaar hadde noen av jentene en litt ubehagelig opplevelse. Lise og jeg hadde nettopp gaatt til avdelingen og de andre var fortsatt paa kontoret. Da kom det inn en mann som begynte aa antaste jentene. Han var saa sterk at det var umulig aa dytte han bort. Marte fikk lopt ut etter hjelp og noen kom og fikk dratt han vekk. Noen minutter senere fikk de vite at han hadde gaatt opp i andre etasje og hoppet utenfor. Han overlevde, men fikk sannsynligvis ett brudd.
Slike ting vil jeg tro det er mindre sannsynlighet for at skjer paa norske psykiatriske sykehus. Men vi hadde jo forventet at ting er annerledes her, og det er det! Pasientene gaar 'fritt' rundt paa sykehuset, og naar vi kommer gaaende er alle veldig interessert i aa hilse, ta paa og kysse paa oss. Det blir litt slitsomt i lengden, men vi er forsiktige med aa vaere for avvissende. Plutselig kan de bli aggressive. Er flere av pasientene som er usikkre paa oss som er hvite og lurer paa om vi er mennesker og om vi har kommet for aa ta dem osv..
De pasientene som blir for aggressive og slaar blir satt i handhjern rundt hender og fotter. Det hoeres brutalt ut, men slik sykehuset er laget og paa grunn av de begrensede ressursene, saa er det den eneste losningen for aa beholde litt ro og orden. Og det er viktig med 300 pasienter paa samme sted.
Dagene vaare forloper seg slik at vi begynner halv ni, da sitter vi som regel en halv time og venter paa at legen skal komme (noen ganger kommer ikke legen), hvis legen kommer er det 'rounds' da tar de opp 'problem cases' dvs at de snakker med pasienten og finner en losning paa problemet. Som regel en endring i medisinene, det er stort sett medisiner behandlingen gaar ut paa. Dette foregaar som regel paa Amharisk, noen ganger er vi heldige og sykepleierne eller legen oversetter litt. Dette gjoer vi som regel fra ni til tolv. Da er det lunsj i en og en halv time, og etter lunsj doserer vi medisiner, snakker med pasientene eller sitter paa biblioteket og leser. Derfor kan av og til dagene virke litt lange, men vi laerer egentlig utrolig mye paa mange forskjellige plan. Etter hvert skal vi begynne aa gjoere litt mer selv, for eksempel ta 'history' dvs innkomsnotat paa nye pasienter som snakker engelsk. Og deretter komme med forslag til diagnose. Det kan bli spennende!
Ellers er livet bra, vi seks jentene koser oss sammen og utforsker Addis paa fritiden. Det blir endel solbading paa et av hotellene i byen. Da bruker vi 50 kr paa transport tur retur, inngang til bassenget og en deilig lunsj. Saa vi klager ikke paa prisene. Lonnen til sykepleierne her nede ligger paa ca 3000 NOK i maaneden. . (Vi bruker nok litt mer enn det, men vi har jo lyst til aa oppleve saa mye som mulig!)
Har proevd aa legge ut bilder, men har forelopig ikke faatt det til. Internett i Etiopia gaar paa afrikatid, som saa mye annet. .
I gaar regna det hele dagen! Og naar det regner, saa regner det ikke lite! Forste dagen vaakna vi av at en geit breka rett utenfor soveromsvinduet vaart, visstnok har vi en geit bundet fast i hagen. (Og vi er litt usikkre paa om det var den vi fikk til middag i gaar).
Og i dag tidlig hadde kokkedamene laget frokost til oss, da hadde de blandt annet dekket paa med to bokser skruf (snus) de trodde vel at det var mat siden det laa i kjoleskapet. Da fikk jeg totalt lattis! Haha!
Ellers er det rotete, stovete, skittent, braakete og fantastisk i Addis. Vi bruker forelopig tiden paa a faa tak i det nodvendigste av mat, drikke og kommunikasjon med utenomverdenen, mens vi sakte men sikkert faar et lite overblikk over byen.
Vi har det bra!
Og i den anledning er det spesielt to ting jeg ikke vil reise uten:
Glosebok i Amharisk
Lise!
Det betyr: I dag vil jeg ha injerra og kyllingsaus. Som dere skjønner har amhariskkurset gitt meg gode forutsetninger for å få tak i mat i Addis. Det er da enda godt! I tillegg har vi egen kokke i huset så vi skal nok ikke sulte. Siden sist har vi etter mye om og men bestilt flybilletter til Zanzibar, med avreise 30 november og tilbake til Addis 18 desember. I dag har vi også sett bilder fra blant annet huset vi skal bo i, det ser veldig fint ut. Jeg gleder meg! Også skal Jonas, mamma og pappa komme på besøk i midten av november, hurra!!
I dag er det kun tre uker til avreise. Vi har hatt andre møte med E.A (vår kontaktperson fra skolen) og de fleste detaljer begynne å falle på plass. Den første uken er relativt fullstappet med opplegg allerede. Først skal vi ha tre praksisdager på Amanuel, deretter reiser vi på en firedagerstur et stykke utenfor Addis. Da får vi se hvordan livet er utenfor hovedstaden, og det gleder jeg meg veldig til! Ellers har vi Amharisk-kurs to dager i uken frem til vi reiser. Visstnok er Amharisk et av de vanskeligste språkene i verden å lære seg. Dèt merker vi!
Betram tiru!
Hurra!
Endelig har vi bestilt flybilletter til Addis Abeba i Etiopia. Vi er seks sykepleierstudenter fra Lovisenberg DH som skal ha praksis på Amanuel Specialized Mental Hospital, det eneste psykiatriske sykehuset i Etiopia. Vi reiser 24 september og er tilbake i Oslo 20 desember. Forhåpentligvis blir det et fantastisk opphold med syke opplevelser. Jeg gleder meg!
